Hva gjør du når eiendommen din mangler veiadkomst? Det er ofte nødvendig å skaffe adkomst (vei) til en tomt gjennom tvang. Å ekspropriere veirett kan skje etter vegloven § 53. Inntil nylig har det vært uklart om en slik sak kunne isteden kan gjennomføres som jordskiftesak etter jordskifteloven. Høyesterett avklarte imidlertid i en helt fersk avgjørelse at det kan velges mellom vegloven § 53 og jordskiftesak.
Saken for Høyesterett – HR-2023-1053-A – gjaldt spørsmål om utvidelse av eksisterende privat vei. I den forbindelse ønsket veieier å erverve grunn fra nabotomt. Veieier ønsket å gjøre dette gjennom en jordskiftesak og ved bytte av areal. Den som ble utsatt for kravet hevdet på sin side at jordskifte ikke kunne brukes. Det ble hevdet at det en bare kunne ekspropriere veirett etter vegloven § 53.
Jordskiftesak
Jordskiftesak i alminnelig forstand skjer for jordskifterettene. Jordskifteretten § 3-4 angir at jordskifteretten i en slik sak «kan forme ut eigedom og alltidvarande bruksrett på nytt.» Retten har stor handlefrihet ved slike saker og kan blant annet velge løsninger som partene ikke har foreslått selv.
Jordskiftesaker baserer seg på et prinsipp om arealbytte, altså at involverte eiendommer bytter areal. Det er en forutsetning at den som blir utsatt for et slikt krav om arealbytte ikke lider noe tap. Dette følger bl.a. av jordskifteloven § 3-8 som inneholder den såkalte ikke-tapsgarantien. Andre viktige vilkår for jordskifte og arealbytte fremgår av lovens § 3-2 og § 3-3. Disse bestemmelsene gir uttrykk for at nåværende eiendomsutforming må være «vanskeleg å bruke på tenleg måte etter tida og tilhøva». Videre sier samme bestemmelser at jordskifteløsningen må gi «meir tenelege eigedomstilhøve i jordskifteområdet.»
Ekspropriasjonssak
Vegloven § 53 gir hjemmel for å ekspropriere veirett og saken håndteres også av jordskifteretten. Ekspropriasjonssaken håndteres imidlertid som en egen sak hvor skjønnsprosessloven gjelder i tillegg. Ved en slik egen sak vil det være opp til skjønnsretten å vurdere gjennom en interesseavveining hvorvidt ekspropriasjon (som er et tvangsinngrep) skal tillates. Tillates det ekspropriasjon vil den som utsettes for dette få økonomisk erstatning i form av penger, og det skal gis «full erstatning», jfr. Grunnloven § 105. Noe arealbytte er altså ikke aktuelt. Den som krever ekspropriasjon skal dekke alle advokatkostnader (og andre kostnader) som motparten blir påført.
Argumentene mot en valgfrihet
I saken for Høyesterett ble det fremmet ulike argumenter mot jordskifte. Det ble bl.a. hevdet at arealbytte, i motsetning til en ren pengeerstatning etter vegloven § 53, ikke ville gi «full erstatning». Det ble også lagt stor vekt på at en som dras inn som part i en jordskiftesak, risikerer ikke å få dekket sine sakskostnader (advokatkostnader) slik som i en ekspropriasjonssak etter vegloven § 53. Jordskiftesaker baserer seg nemlig på særlige sakskostnadsregler. Jordskifteloven § 7-8 bestemmer at partene bærer sine egne «kostander til rettshjelp og til anna sakkunnig hjelp.»
Høyesteretts vurdering
Høyesterett tok ved sin vurdering av saken utgangspunkt i at ingen av lovbestemmelsene etter sin ordlyd ga noe svar. Vegloven kunne altså ikke leses slik at jordskifte var utelukket. Jordskifteloven var på sin side ikke utformet slik at sakstypen var utelukket. At ingen av lovene utelukket en valgfrihet tilsa i seg selv at begge prosessformer kunne benyttes. Høyesterett kunne heller ikke se at lovforarbeider avklarte spørsmålet.
Norges høyeste domstol mente videre at arealbytte vil gi full erstatning i de fleste normaltilfeller. Det ble her til det nevnte vilkår for jordskifte at ingen parter lider tap, jfr. § 3-18 og også § 3-3. Høyesterett viste også til jordskiftelovens forarbeider. Forarbeidene legger også til grunn at et jordskifte vanligvis vil medføre at alle involverte eiendommer kommer bedre ut av det. Retten uttalte dog at det kan tenkes «situasjoner der en jordskifteløsning som isolert sett oppfyller kravene i jordskifteloven, vil støte an mot» krav om full erstatning.
Når det gjaldt sakskostnader, uttalte Høyesterett at kostnader til f.eks. advokathjelp kan bli betydelige. Likevel baserte Høyesterett seg på at det ofte ikke vil være nødvendig å ha advokathjelp for jordskifteretten. Begrunnelsen var at jordskifterettene en særdomstol hvor retten har en omfattende veiledningsplikt. Man får ofte en pakkeløsning på ulike eiendomsproblemer.
Høyesterett uttalte imidlertid at det nok vil være et «spenningsforhold» mot Grunnloven § 105 og kravet om full erstatning på dette punkt. Avgjørelsen gir imidlertid uttrykk for at problemene knyttet til sakskostnader (advokathjelp) og forholdet til Grunnloven § 105 kan «håndteres under jordskiftet» (avsnitt 54) og gjennom hva slags løsning jordskifteretten utformer.
Høyesterett mente ellers at både jordskifteloven og vegloven § 53 åpner for tvangsinngrep. Dette knytter seg til det såkalte legalitetsprinsipp, som går ut på at et tvangsinngrep overfor borgere må ha tilstrekkelig forankring i lov. Høyesterett mente altså dette vilkåret er oppfylt i begge lover.
Samlet kom Høyesterett frem til at det ikke var noen avgjørende grunn til ikke å tillate at spørsmål om grunnerverv kan følge to spor. Lovenes ordlyd forhindret det ikke, og heller ikke forarbeidene. Høyesterett kunne ikke se noe i veien for, rent rettsystematisk, at parter skal kunne velge mellom to fremgangsmåter. I tillegg kom altså at Høyesterett mener at normaltilfellene vil innebære at det gis full erstatning.
Konsekvensen av avgjørelsen
Avgjørelsen avklarer at den som må tvinge til seg veiareal kan velge mellom to spor. Den med et behov kan ekspropriere veirett etter vegloven § 53. Det kan imidlertid også brukes jordskifte, jfr. jordskiftelovens kapittel 3. Den enkelte må vurdere i hver sak hva som er den mest hensiktsmessige fremgangsmåte. Da det er fordeler og ulemper med begge spor, bør det søkes advokatbistand før man velger det ene eller det andre.
Ta kontakt for bistand! Les også mer om veirett her: Veirett over annens eiendom – Advokat OMH (advokat-omh.no)
Advokat Ole-Sverre Midling-Hansen